Energiomstillingen sparer energi

Det er enklere enn mange tror å bytte ut olje, kull og gass med strøm. Fordi strøm utnyttes mye bedre, trenger vi bare halvparten så mye energi for å få gjort den samme jobben.

Av Jan Rosenow

Vi lever i en fossilbrenseløkonomi: Bilene vi kjører, bygningene vi bor i og fabrikkene som produserer varene vi forbruker er hovedsakelig avhengige av kull, olje og gass. Til sammen forsyner disse energikildene rundt 80 prosent av det globale energiforbruket.

Dette tallet blir ofte sitert som bevis på at det er urealistisk å erstatte fossilt brensel med ren og fornybar energi. Václav Smil, en av de mest kjente stemmene i denne saken, påpeker at vi har å gjøre med et system som forsyner mer enn 80 prosent av verdens energi, og at det å erstatte det med fornybar energi i løpet av tiår ville kreve en overgang av helt enestående hastighet og størrelse. Andre går lenger og kaller ideen om å erstatte fossilt brensel med vind, sol og batterier for «ren fantasi».

I en fremtredende artikkel i Foreign Affairs peker Yergin m.fl. på det faktum at andelen av primært energiforbruk fra fossilt brensel fra 1990 til i dag bare falt fra 85 % til omtrent 80 %. De tar dette som bevis på at energiomstillingen ikke skjer, og at vi i stedet er vitne til en tilvekst av ren energi. Jean-Baptiste Fressoz (More and More and More) og Dieter Helm (Climate Realism) har kommet med lignende poenger i sine nylige bøker.

Ved første øyekast virker disse argumentene overbevisende og gjentas ofte i offentlige debatter. Omfanget av utfordringen er utvilsomt stor, og vi har ikke gjort nok fremskritt. Men argumentene om at omstillingen er umulig hviler på en feiltolkning av energisystemet, der man blander sammen primærenergitilførsel med energitjenestene som samfunn faktisk bruker.

Vår nye artikkel, publisert denne uken i npj Clean Energy, kvantifiserer hvor stor denne feilen er på et globalt nivå (alle tall som ikke er referert til her, er referert til i artikkelen). Kortversjonen: et høyelektrifisert energisystem kan levere samme nivå av nyttige energitjenester som dagens fossilt brenselbaserte system, samtidig som det kutter systemomfattende tap med 61 prosent. Under konvensjonell regnskapsføring faller primærenergitilførselen med nesten halvparten.

Hva er feilslutningen med primærenergi?

Påstander om at et storstilt skifte bort fra fossilt brensel er urealistisk, på grunn av det store omfanget av bruken, overser grunnleggende forskjeller i energieffektivitet, konverteringsprosesser og sluttbruksapplikasjoner. Den kanadiske energieksperten Paul Martin har kalt denne utelatelsen «primærenergi-feilslutningen».

Primærenergi representerer det totale energiinnholdet i naturressurser før de gjennomgår noen konverteringsprosesser. Feilslutningen oppstår når høye primærenergitilførsler feilaktig likestilles med høye energitjenester. Som Amory Lovins uttrykte det, vil ikke folk ha energi. De vil ha varme dusjer og kald øl. Dette er viktig, fordi rundt to tredjedeler av det globale primærenergiforbruket går tapt under forbrennings- og konverteringsprosesser.

Å måle energisystemer utelukkende i primærenergitermer blir derfor feil. Det blåser opp det oppfattede bidraget fra fossilt brensel, samtidig som det undervurderer effektiviteten til fornybar energi og energibesparelsene som oppnås gjennom elektrifisering.

Dette har praktiske konsekvenser. Politikere kan nøle med å støtte rene energiteknologier hvis de feilaktig tror at det er umulig å erstatte fossilt brensel. Og politikk som fokuserer på å redusere primærenergibehovet, snarere enn å maksimere karbonreduksjon, kan utilsiktet motvirke investeringer i fornybar energi og elektrifisering.

Ingenting av dette er nytt for energiforskere. Skillet mellom primær-, slutt- og nyttig energi er veletablert i den akademiske litteraturen, og deler av scenario-litteraturen har lenge unngått feilslutningen. Den vedvarer likevel i offentlig og politisk debatt, hvor overordnede primærenergitall fortsatt brukes til å bedømme gjennomførbarheten av energiomstillingen.

Primærenergimålinger ble utviklet da energisystemet i hovedsak besto av fossile brensler og der en betydelig del av tilført energi gikk tapt som spillvarme under forbrenning og kraftproduksjon. Den måten å beregne energiforbruk var egnet for sammenlikning av ulike fossile energikilders energieffektivitet. De er mye mindre egnet for sammenlikning av fossil og fornybar energi.

Feilslutningen har to fysiske drivere: tap på tilbudssiden, som oppstår når primærenergi omdannes til elektrisitet og raffinert brensel, og tap på etterspørselssiden, som oppstår når sluttenergi omdannes til nyttige energitjenester på bruksstedet.

Tilbudssiden: kraftverk som sløser bort mesteparten av drivstoffet sitt

For tiden genereres 60 prosent av den globale elektrisiteten fra fossile termiske kraftverk. Den vektede gjennomsnittlige virkningsgraden er 37 % for kull, 49 % for gass, 40 % for olje og 40 % for alle fossile kraftverk. Med andre ord ender det meste av brenselet som forbrennes for å lage elektrisitet opp som spillvarme. For hver enhet elektrisitet et fossilt kraftverk sender til nettet, kaster det bort omtrent halvannen enhet som varme gjennom kjøletårn og skorsteiner.

Vind, sol og vann genererer elektrisitet direkte uten forbrenning, og unngår disse konverteringstapene helt. Det som betyr noe for nytten av elektrisitet er den totale mengden generert elektrisitet, ikke den primære energitilførselen.

Et tilbakevendende motargument er at den totale sol- og vindenergien som er tilgjengelig i miljøet, bør telles som primærenergi. Dette er i strid med etablerte statistiske metoder. IEA, i henhold til FNs anbefalinger for energistatistikk, definerer primærenergi for vind, sol og vann som elektrisiteten som genereres på produksjonsstedet.

Og hvis man skulle telle all tilfeldig sol- og vindenergi, ville konsistens kreve at man anvender samme prinsipp på fossilt brensel. Bare rundt 6 % av solstrålingen omdannes til biomasse via fotosyntese, og bare en liten prosentandel av dette omdannes til fossilt brensel over geologiske tidsskalaer. En slik tilnærming ville blåse opp primærenergitallene for alle energikilder betraktelig og gjøre meningsfulle sammenligninger umulige.

Etterspørselssiden: elektroeffektivitet

På etterspørselssiden tar ikke den primære energifeilslutningen hensyn til den iboende ineffektiviteten energikonvertering av fossile brensler, og de betydelige effektivitetsforbedringene som kan oppnås gjennom elektrifisering. Mange rene energiteknologier, spesielt de som er basert på direkte elektrifisering, kan levere de samme eller bedre energitjenestene, samtidig som de krever langt mindre energitilførsel. Jeg kaller denne effekten elektroeffektivitet: effektivitetsgevinsten som kommer fra å erstatte forbrenning med elektrisk teknologi, snarere enn fra å forbedre forbrenningsteknologiene vi allerede har.

Et av de mest slående eksemplene er overgangen fra kjøretøy med forbrenningsmotor til elektriske kjøretøy. Bensin- og dieselkjøretøyer opererer med en gjennomsnittlig effektivitet på rundt 20 til 30 %, noe som betyr at 70 til 80 % av energien i drivstoffet går tapt som spillvarme. Elbiler omdanner elektrisitet til bevegelse med en effektivitet på rundt 70 %, og regenerativ bremsing gjenvinner rundt 22 % av energien som brukes, noe som gir en total effektivitet på rundt 90 %. Det gjør dem omtrent tre ganger mer effektive enn forbrenningskjøretøy.

En lignende fordel finnes i bygninger. Varmepumper kan gi samme mengde nyttig varme med tre til fem ganger mindre energitilførsel sammenlignet med kjeler med fossilt brensel. I stedet for å generere varme gjennom forbrenning, flytter de omgivelsesvarme eller spillvarme ved hjelp av elektrisitet. Gass- og oljekjeler opererer vanligvis med en effektivitet på rundt 80 til 95 %. Sammenligningen er enda mer uttalt mot åpne peiser og ineffektive ovner, som en fjerdedel av verdens befolkning fortsatt er avhengig av.

Potensialet strekker seg til industrien: Nyere analyser indikerer at mer enn 90 % av industriell prosessvarme til slutt kan elektrifiseres. Prosesser innen mat, tekstiler og kjemikalier kan flyttes til høytemperaturvarmepumper eller direkte elektrisk oppvarming, og industrielle varmepumper kan gjenbruke og oppgradere spillvarme som for øyeblikket ikke utnyttes.

Hva vi gjorde

Sammen med Nick Eyre, Jeffrey Rissman, kolleger ved Lawrence Livermore National Laboratory og Chelsea Bruce-Lockhart ved Ember, bygde vi globale energiflytdiagrammer basert på LLNL World Energy Flow-rammeverket og IEAs energibalanser.

Vi sammenlignet dagens fossilbaserte system med et stilisert, høyelektrifisert scenario som leverer nøyaktig samme nivå av nyttige energitjenester. Dette er ikke en prediksjon eller prognose, men et tankeeksperiment. Vi brukte elektrifiserte teknologier kun for sluttbruk der elektrifisering har blitt demonstrert kommersielt, og leverte den ekstra elektrisiteten hovedsakelig fra sol- og vindenergi.

Vi sporet hele kjeden fra primærenergi til sluttenergi til nyttig energi og gjorde avvist energi eksplisitt i hvert trinn. Og vi la til noe globale energiflytanalyser vanligvis ikke viser: omgivelsesvarmen som fanges opp av varmepumper. Uten det sparer ikke Sankey-diagrammet energi.

Hva vi fant

Til tross for uendret nyttig energiproduksjon, synker systemomfattende tap (avvist energi) med 61 %. Bidraget fra omgivelsesvarme fanget opp av varmepumper øker omtrent tjuefoldet. Under konvensjonell energibalanseregnskap faller primærenergitilførselen med 48 %, eller 288 exajoule (EJ) per år (tilsvarer 80 000 terawattimer (TWh) i året).

Denne reduksjonen gjenspeiler strukturelle effektivitetsgevinster snarere enn reduksjoner i energitjenester. Ingen kjører mindre, varmer mindre eller produserer færre ting.

Hvor besparelsene kommer fra

Energibesparelsen skyldes fire faktorer:

For det første faller tap i kraftproduksjon (inkludert overføring, distribusjon og lagring) med 111 EJ, fra 135 EJ til 24 EJ, ettersom termisk kraftproduksjon i stor grad erstattes av fornybar elektrisitet. I dagens system overstiger tapene i kraftverk det totale sluttforbruket av strøm.

For det andre faller transporttapene med 67 EJ, fra 94 EJ til 28 EJ, noe som gjenspeiler den høyere effektiviteten til elektriske drivlinjer.

For det tredje øker bruken av omgivelsesenergi i bygninger og industri fra rundt 2 EJ til 52 EJ, ettersom varmepumper erstatter lavtemperatur miljøvarme for primærenergitilførsel.

For det fjerde faller tap i annen brenseltransformasjon med 34 EJ, fra 46 EJ til 12 EJ. Dette er energien som brukes til å utvinne, bearbeide, raffinere og transportere fossilt brensel: kullgruvedrift, olje- og gassproduksjon, oljeraffinering, koksproduksjon og rørledninger.

Begge komponentene er store, og ingen av dem alene forklarer den totale endringen. Gevinster på tilbudssiden følger av hvordan elektrisitet genereres. Gevinster på etterspørselssiden følger av hvordan energi brukes. Merk at varmepumper ser små ut her fordi gevinsten deres ikke viser seg som lavere tap. Varmepumper bruker gratis miljøvarme, som stiger fra 2 til 52 EJ og erstatter fossilt brensel.

Hva med rebound?

En vanlig innvending er at effektivitetsgevinster senker kostnadene for energitjenester og dermed øker forbruket. Denne rebound-effekten er reell, men bevisene støtter ikke tilbakeslag (Jevons-paradokset) bortsett fra under spesifikke omstendigheter. Direkte rebound for husholdningsenergitjenester i OECD-land er generelt under 30 %, og estimater for hele økonomien oppveier vanligvis rundt halvparten av tekniske besparelser i stedet for å overstige dem.

Mer fundamentalt øker rebound-effekter etterspørselen etter energitjenester, mens elektrifisering reduserer mengden primærenergi som kreves for å tilby disse tjenestene. Større etterspørsel etter oppvarming eller mobilitet kan derfor øke strømforbruket, men det reverserer ikke effektivitetsgevinstene som oppnås ved å erstatte forbrenning med elektrisk teknologi.

Oppgangen vil sannsynligvis også være beskjeden fordi strøm i de fleste land koster mer per enhet enn fossilt brensel, så servicekostnadene kan falle lite eller til og med stige. Og effektivitetsmultiplikatorene gir en stor margin: med en varmepumpeeffektfaktor på tre til fire, kan oppvarmingsbehovet vokse med halvparten, og primærenergien for den tjenesten vil fortsatt falle kraftig.

Hva analysen ikke sier

Det elektrifiserte systemet er et stilisert kontrafaktisk eksempel, ikke en fullstendig netto null-bane. Vi holder nyttig energi konstant og inkluderer ikke alternativer som hydrogen for sektorer som er vanskelige å redusere.

Integrering av store andeler av variabel fornybar energi krever betydelig nettutvidelse, fleksibilitet på etterspørselssiden og sesonglagring. Vi inkluderte lagringstap, men ikke på et høyt granularitetsnivå. Materialer, arealbruk, gruvedrift og skipsfart er alle viktige, selv om bevisene tyder på at et fornybarbasert system vil kreve mindre gruvedrift og mindre skipsfart enn dagens fossile system.

Om utrullingen kan skje raskt nok, avhenger av kapital, forsyningskjeder, tillatelser, nett og offentlig aksept. Vi tar ikke opp det her. Det analysen derimot slår fast, er at en av de mest siterte innvendingene, nemlig at et elektrifisert, fornybarforsynt system ville ha et uhåndterlig stort primærenergiavtrykk, ikke holder.

De nøyaktige tallene avhenger av antagelser. Men retningen og størrelsesordenen er robuste. På tilbudssiden følger de direkte av forskjellen mellom omtrent 40 % termisk konverteringseffektivitet og omtrent 100 % for ikke-brennbar fornybar energi. På etterspørselssiden følger de av sluttbrukereffektivitetsforhold for varmepumper, elbiler og industriell varme som observeres empirisk.

Viktig konklusjon

Reduksjonen i systemomfattende energitap er blant de største strukturelle endringene i energisystemet når det elektrifiseres med fornybar elektrisitet. Dette blir nesten aldri anerkjent i offentlig eller politisk diskurs. Det er et stort problem, fordi det maler et misvisende bilde av omfanget av overgangsutfordringen.

Primærenergimålinger legger til grunn antagelser som er egnet for fossilbaserte systemer. De blir stadig mer misvisende etter hvert som elektrifiseringen utvikler seg. Vi bør lede an med systemtap og nyttig energi i stedet.

Overgangen er stor. Men det er ikke så stort som det nåværende fossile brenselsystemet får det til å se ut som.

Denne artikkelen ble først publisert av Jan Rosenow på Substack. Teksten er gjenpublisert på norsk etter avtale.

Artikkelen «The primary energy fallacy in energy transitions» er publisert i npj Clean Energy (DOI: 10.1038/s44406-026-00055-3). Fullstendige referanser for alt som er sitert her finnes i artikkelen.

Abonner på nyhetsbrevet

Nye artikler levert til innboksen din.