Lokalpolitikere kan redde naturen bit for bit, like effektivt som de har bygget den ned.

Vi nordmenn liker å pleie selvbildet vårt som friluftselskende fjellvandrere. Likevel fatter våre lokale folkevalgte systematisk beslutninger som krymper arealene der folk kan oppsøke naturen. Hyttebygging alene skal i tråd med vedtatte kommunale planer frata fellesskapet 200 000 fotballbaner med natur de neste årene.

Denne arealpolitikken er ikke bærekraftig. Naturens økosystemer tåler mye, men de tåler ikke å jevnes med jorden, som bokstavelig talt er det som skjer når nye hyttefelt, boligområder, motorveger eller annen plasskrevende infrastruktur etableres. Kun 11,2 prosent av norsk landareal kan i dag regnes som villmark ifølge Miljødirektoratet, fra omtrent halvparten av arealet for hundre år siden.

– Kortsiktige hensyn

Kommunene har arealmyndigheten i Norge, og dermed mye av makten til å bestemme om skog, strand, parker, myr og fjell skal få stå i fred, eller bygges ned. Til nå har kortsiktige hensyn gjennomgående veid tyngre enn hensynet til naturen. Kanskje er det forståelig, for mens gevinsten ved nedbygging ofte er umiddelbar og konkret, i form av boliger, arbeidsplasser og økte inntekter, oppfattes belønningen for å la naturen få stå i fred mer abstrakt. Hvordan setter man egentlig en prislapp på lyden raslende løv, duften av våt jord eller glimtet av bekken mellom trærne? Det er ikke lett, derfor har den i praksis blitt satt til null.

Heldigvis ser det ut som bevisstheten om hva naturen betyr for friluftslivet, karbonlagring, klimatilpasning og artsmangfold omsider er i ferd med å øke. Natur og arealpolitikk har kravlet oppover på den politiske agendaen, også i kommunene. Det nokså usexy begrepet «arealnøytralitet» har gått fra å være nesten helt ukjent i 2020, til å bli en slags politisk snakkis i 2026. Ordet er tungt, men prinsippet er enkelt. Naturarealer som bygges ned, skal veies opp ved at tilsvarende arealer gjenopprettes eller tilbakeføres et annet sted. Målet er at netto tap av natur blir null.

Egentlig er naturvern verken komplisert eller nytenkende. Vi har etablert naturreservater og nasjonalparker i årtier. Problemet er bare at vi samtidig har forsynt oss grådig av arealene som ikke er vernet. Arealnøytralitet forutsetter at regnskapet går i balanse. Nedbygging må enten unngås eller kompenseres, bit for bit.

Moderne friluftsliv foregår i parkene i nabolaget

Foreløpig er arealnøytralitet mest en skrivebordsøvelse. Mange kommuner har vedtatt det, men få er kommet skikkelig i gang. Fremdeles godkjennes bunker med planer om nedbygging av natur i norske kommunestyrer, mange av dem uten særlige protester. Spørsmålet er hvorfor ikke naturvern en vinnersak i en friluftsnasjon som Norge?

Jeg mener hele naturverndiskusjonen trenger en kraftig modernisering. Den tradisjonelle begrunnelsen for å beskytte naturen har tatt utgangspunkt i en slags urversjon av friluftslivet; fjellvandreren langt ute på vidda, med sekk på ryggen og kompass på brystet. Men realiteten er at de færreste av oss er på sånne turer veldig ofte. Moderne friluftsliv foregår i parkene i nabolaget, i hundremeterskogen bak huset, på turveien langs elva og på stiende nærmest der vi bor. Og det er nettopp denne nære hverdagsnaturen kommunestyrer rundt omkring forsyner seg av hver gang de fatter vedtak om nye hyttefelt, boliger eller næringsarealer på arealer som i dag er natur.

Konsekvensene er åpenbart dramatiske for dyrene og artene som lever i trærne som felles og i jorda som sprenges bort og bygges ned, men den er minst like alvorlig for oss mennesker. For også vi er avhengige av naturen for å kunne leve gode liv. Selvsagt fordi naturen leverer livsnødvendige tjenester til oss, som rent vann, ren luft og mat å spise, men også på mer subtile og finurlige måter. Fremover må vi snakke mindre om at naturen trenger oss, og mer om at det er vi som trenger den.

– Natur gir god helse

Lege og hjerneforsker, Mina Adampour, ga i høst ut boka, «Naturen er kuren». Der går hun systematisk gjennom alle helsegevinstene tilgang til natur gir oss. Og det er ikke tvil, den nære hverdagsnaturen, i form av parkene, trærne, bekkene, løkkene og hundremeterskogene vi kan oppleve daglig, er det aller mest potente og effektive vi politikere kan bidra med for å redusere fysiske og psykiske helseplager hos folk. Noe så enkelt som muligheten til å se et tre utenfor vinduet er nok til å senke stress og gjøre folk målbart gladere. Studier fra USA viser at til og med forekomst av vold og kriminalitet går ned når mengden trær og gress i belastede byområder går opp. For unger er naturen en viktig del av kuren mot alt fra nærsynthet og allergier, til depresjon og overvekt. Å krympe grøntområdene i norske nabolag er med andre ord det samme som å suge helse og livskvalitet ut av befolkningen. Mens tilgang på mer natur har motsatt effekt, en gladere og friskere befolkning. I motsetning til veldig mye annet, så er naturen tilgjengelig for alle, fattig som rik. Mer natur burde dermed være et politisk gullegg.

I Oslo, der jeg selv er byråd med ansvar for nettopp natur og miljø, så ser vi hvor populært mer natur er. Da Oslo handelsstandsforening i år spurte Oslofolk hva de mente var det viktigste vi politikere burde prioritere fremover, svarte en av tre grøntarealer og beplantning. Siden Venstre gikk inn i byråd i 2023 har vi kraftig trappet opp arbeidet med å sørge for at alle skal ha tilgang til natur og grønne friområder der de bor, med flere parker, grønnere skolegårder, barnehager og lekeplasser, bedre vern av trær og transformering av tradisjonelle grå asfaltgater til grønne «parkgater», der trær og natur integreres mellom husene. Markagrensa og fjorden setter fra før absolutte grense for hvor vi kan bygge, og tvinger oss til å bruke de grå arealene våre klokt når vi skal finne plass til nye boliger, idrettsanlegg og arbeidsplasser. Målet er å vise at det er fullt mulig å vokse som by, uten at det betyr at vi må forsyne oss mer av naturen. Snarere tvert om, målet er mer natur i Oslos byggesone i årene som kommer.

Alle skal ha tilgang til natur og grønne friområder der de bor

Jeg sier ikke at naturvern er uten dilemmaer eller konflikter. Å lykkes med å stanse tapet av natur krever både politisk vilje og disiplin, men i motsetning til klimapolitikken, som fort kan virke både teknisk og litt fjern, så er naturvern både mer populært, mer forståelig og mye nærmere folks hverdag. Ikke krever det teknologiske gjennombrudd eller milliardsubsidier heller. Det eneste naturen ber om er å få være litt mer i fred. Det er både fullt mulig og helt gjennomførbart.

Marit Vea er Venstre-politiker og byråd for miljø og samferdsel i Oslo.