Boka «Energikrisen» gir et karikert og feilaktig bilde av energimarkedet.
Av Erik Martiniussen, Ansvarlig redaktør i Tellus Media.
Kjernekraften er den nye vinen, skal vi tro elkraftingeniør Jonas Kristiansen Nøland. Fornybar energi, er «bare blåbær» i forhold. I den bestselgende boken «Energikrisen» beskriver han et «sykt» europeisk kraftsystem, ødelagt av «væravhengig», «uregulerbar» kraft. Problemet er bare at datagrunnlaget i boken, er tilpasset fortellingen, mer enn fortellingen er tilpasset datagrunnlaget.
Et sykt energimarked?
Bokens bevis for at energimarkedet er «sykt», er prisene. Som vi vet, spratt energiprisene i været, høsten 2021, da Russland skrudde igjen gassleveransene. Men det lærer du ikke om i denne boken. For Nøland ønsker å peke ut helt andre forklaringsfaktorer, nemlig utbyggingen av fornybar energi. Det er spesielt den tyske energiomstillingen som får gjennomgå: I perioden 2006 til 2020 økte andelen fornybar energi i den tyske energiproduksjonen fra 12 til 50 prosent. Kjernekraft, kull og forurensing, gikk ut, sol og vind kom inn. For å kunne framstille denne energiomstillingen som årsaken til prisstigningen, må Nøland underslå 20 år med stabile energipriser: I perioden 2006 til 2020, lå spotprisene på strøm i Tyskland stabilt på rundt 50 øre per kWh. Det fantes ingen sykdomstegn i form av høye priser. Men dette nevner ikke Nøland, han setter prisstigningen i 2021 i direkte sammenheng med en omstilling som da hadde pågått i 20 år. 2021 framstår slik som kulminasjonen av en lenge pågående utviklingen, mens det egentlig var starten på en.
Historien om de norske utenlandskablene, behandles på samme fortegnede måte: Siden midten av 70-tallet er det blitt bygd en rekke utenlandskabler mellom Norge og nabolandene. Ingen av disse kraftkablene ga høyere strømpriser, et faktum Nøland later til å mene at er så uvesentlig at det ikke er plass til å nevne. Da NordLink åpnet mai 2021 sank faktisk strømprisen i Norge. Så gikk prisen opp igjen på høsten, som vi har vært inne på over. Hensikten med kablene har vært å gi oss bedre energisikkerhet: Da North Sea Link til Storbritannia først ble foreslått i 2003, hadde man energikrisen i 2001 friskt i minne. Da kabelen fikk konsesjon i 2014, var det tre år siden Norge hadde importert 7,5 TWh kraft fra EU. Så seint som i 2019 gikk Norge i energibalanse med et nødskrik. Alternativet til kabler, ville være å bygge ut stor overproduksjon, for å sikre seg mot ekstreme utslag.
– Usanne påstander
Heller ikke dette nevner Nøland. I stedet skriver han at hensikten med kablene var «å gi økte inntekter til strømselskapene og Statkraft.» Målet med kraftkablene var å gjøre strømmen i Norge «så dyr», at det ville bli lønnsomt å bygge ut fornybar energi. Demokratiske fattede vedtak, som har hatt til hensikt å gi landet en trygg energiforsyning, framstilles som politisk korrupsjon. En kan spørre seg hva slags grunnlag Nøland har for å male opp denne type grove anklager mot våre demokratiske institusjoner? I boken fins det ingen kildehenvisning. Påstandene om at det ikke var lønnsomt å bygge fornybar energi i Norge før NordLink ble etablert, er heller ikke sann: I perioden 2017 til 2020 ble 40 nye vindkraftverk satt i drift her til lands, med en samlet installerte effekt på 3100 megawatt.
I «Energikrisen» framstår 1960- og 70-tallet som en slags gullalder i energipolitikken: Den gang var energisystemet basert på store, kapitaltunge, og sentraliserte kraftverk som ga stabil energi døgnet rundt. Men det ville neppe fungert i dag: I takt med økt elektrifisering, endret kraftmarkedet seg. Ikke bare økte antall innbyggere og husholdninger, alle fikk også flere elektriske duppeditter. Strømforbruket gikk fra å være relativt stabilt, til å bli mye mervariert. Der kraftverkene før var bygd tett på industrien, trengtes nå et system som tjente forbrukerne. Det etablerte energisystemet ble slik satt under teknisk, økonomisk og politisk press. Et voksende etterslep med håndtering av brukt atombrensel, fordyret kjernekraften, kullkraftens forurensing skapte miljøproblem.
9000 TWh fornybar energi
I dag har Europa et energisystem der sol og vindkraft tidvis leverer energi til priser ned mot null. Kjernekraft kan effektstyres, men å skru ned produksjonen når prisene er lave, koster penger. Det gjør det mindre økonomisk å drive kjernekraft, enn det var før i tiden. Derfor går utviklingen mot at man i stedet investerer i nett og energilagring, heller enn kjernekraft. Man må gjerne ønske seg tilbake til en annen tid, der store, tunge kraftverk leverte energi døgnet rundt. Men det ville neppe ha løst dagens utfordringer.
I 2024 ble det produsert over 9000 terrawattimer (TWh) med elektrisk kraft fra sol, vind og vannkraft i verden, like mye strøm som verdens totale elektrisitetsproduksjonen i 1984. I Tyskland og Storbritannia er over 50 prosent av elektrisiteten nå fornybar. Når man leser «Energikrisen» kan man få inntrykk av at tallet er mye lavere: Solenergien bidrar med 1 prosent av verdens energi, skriver Nøland, vindkraft med 2 prosent. Årsaken er at Nøland tar utgangspunkt i hva slags energiinnhold som finnes i råmaterialet som brennes. Det betyr at han sammenlikner energien som kommer ut av en vindturbin, i form av elektrisk kraft, med den totale energien som teoretisk fins i kull, olje, og gass, før den puttes inn i ovnen. Det blir feil, gitt at mellom 60 og 75 prosent av energiinnholdet i olje og kull forsvinner gjennom raffinering og forbrenning. Og Nøland vet det: Et annet sted i boken skriver han selv, at dette er som å sammenlikne epler og pærer. Så hvorfor gjør han det da?
Fortegnet språk
Økonomene Kristin Linnerud og Knut Einar Rosendahl har i en artikkel i DN påvist grunnleggende feil i måten Nøland beregner energikildenes investeringskostnader, Den biten går jeg ikke inn på her. Men la oss se på en annen sammenlikning: Arealbruk. Vindkraft tar naturlig nok en del plass, men hvor mye? Øyfjellet vindkraftverk produserer 1,3 TWh elektrisk kraft hvert år på et konsesjonsområder på 40 kvadratkilometer (km2), ergo kan du produsere 1 TWh vindkradft på 30 km2 Selve naturinngrepet er på rundt 1,3 km2 av det totale konsesjonsområdet. Nøland problematiserer ikke dette. Han skriver at et vindkraftverk trenger 50 km2 for å produsere 1 TWh. Kildehenvisningen viser at han har kommet fram til dette tallet selv. At bunnfast havvind produserer energi til mellom 50 og 60 øre per kWh nevnes ikke. I stedet legger Nøland inn priser for flytende havvind, en teknologi som fortsatt regnes som umoden og lang dyrere. Nøland gjør ikke forskjellen tydelig for leseren.
Nølands fortegner også språket: Fornybar energi, som i dag produserer langt mer elektrisitet enn hva kjernekraft noen gang har gjort, betegnes som bare «blåbær», mens kjernekraft betegnes som energisystemets «proteinkilde». Vindkraft er som «seilbåter», mens kjernekraften er som en «motorbåt».
Dersom målet med «Energikrisen» var å gi en nøktern beskrivelse av energisystemet, ville den selektive framstillingen, vært uforståelig. Men Nølands prosjekt er noe annet. Hans mål, er å overbevise leseren om at både Norge og Europa må ha mer kjernekraft. Men skal du finne en kur, må du først stille riktig diagnose: Krig har skapt energikrise før. Det gjør det nå også. Europa trenger fornybar energi til å fri seg fra olje- og gass. Man må gjerne mene at systemet også trenger kjernekraft, men da bør man argumentere for det på en renhåret måte. Å nøre opp under kreftene fra ytre høyre, som mener fornybar energi er en eneste stor bløff, er ikke veien å gå.
Andre kilder i saken: Our World in data og World Energy Outlook
Teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten.
